15 vesketips

video:15 vesketips


Hahahaha, the good old times..

Kapittel 3

Pappa var død. Jeg skjønte at det var vondt, men jeg ville ikke tro det. Det var i den perioden hvor jeg fremdeles trodde på magi, tryllestaver og mirakler. Jeg var til og med ofte overbevist om at jeg var en prinsesse som bare ikke hadde noe slott. Jeg ville ikke tro på det vonde, jeg var så naiv, så umåtelig godtroende. Så håpefull som bare en femåring kan være.
Da vi besøkte kapelletet for å se på kroppen som en gang pleide å være pappaen min, holdt jeg pusten nesten hele tiden. Jeg holdt pusten mens jeg inni meg ba til den allmektige guden som bodde oppe i skyene om at han måtte vekke pappa. På et punkt var jeg overbevist om at han beveget hånden sin, men før jeg rakk å si noe, så jeg at det bare var bestemor sin hånd som lå over hans. Deretter stormet mamma ut med klikkende hæler og svaiende skjørt. Jeg jeg var så liten, jeg så nesten ingen ansikter. Bare skjørter og bukser, og mange par med sko. Men jeg så mamma da hun sto utenfor kapellet, med sorg i ansiktet og røyk i munnen.

Det var ikke før jeg sto og så at de sank min fantastiske pappa ned i jorden at jeg smått begynte å forstå hva som skjedde. For hvordan skulle han noengang komme seg opp derfra? Mamma har fortalt meg at jeg sto over graven og sa "kjære snille gud, la pappa få bli levende igjen", mens en tåre trillet nedover kinnet mitt. Det var nok her jeg sluttet å håpe. Det var nok her jeg forsto at noen andre måtte lære meg å knytte de fordømte skolissene mine, og at pappa aldri igjen ville kysse meg godnatt. For nå lå han langt der nede i bakken, under roser, moll og jord. 

Annoying things

Det er ikke få ting som gjør meg svett av ubehag, men enkelte ting er mer plagsomt enn andre. 
Her er (trist nok, kun et lite utdrag) fra versting-lista mi!

1. Jeg hater insekter! Spesielt de forvokste monsterbiene som har forvillet seg mellom gardinen og vinduet på soverrommet mitt, og som desperat begynner å lete etter utveien klokken fem om morgenen. Summingen alene er nok til å gjøre meg forbanna, men når den i tillegg etterfølges av samtlige dunk mot vindusglasset, ja, da blir jeg mer eller mindre gal.

2. Måker tror jeg må være den minst sjarmerende fugletypen i hele verden. I seg selv er de bråkete, innpåslitne, grådige og rett ut ekstremt ekle, og er et forståelig hat-objekt bare av den grunn. Men det som får hat-o-meteret mitt til å eksplodere, er når de flyvende jævlene begynner å sirkle rundt meg, og deretter styrter mot hodet mitt som om jeg skulle vært en bortkommen fisk på land. Hva skjer med plutselig invasjon av fiendtlige måker, liksom? Og ikke nok med det, så driter de jo faen meg over alt! Heldigvis har de fremdeles til gode å faktisk treffe meg, da jeg er kjapp med å komme meg langt bort fra åpen himmel når jeg ser dem, men det er fremdeles dritdårlig gjort. Haha. Hah.. Uansett, måker er for meg bare hvitt dritt på vinger, og jeg kunne gjerne sett for meg en verden uten. 

3. Sterk vind! Ikke bare er det veldig upraktisk når det blåser både hunder og katter forbi, men det er surt, kaldt og rett og slett skummelt. Er det sterk vind ligger jeg under bordet i fosterstilling og venter på at et forvokst juletre skal dale gjennom taket og knuse både meg og alt som jeg er glad i. Not cool.

4. Folk som går sakte. Okei, jeg skal innrømme det, som person er jeg nok over gjennomsnittet utålmodig, og man kan helst sammenligne mitt naturlige tempo med en overenergisk duracell-kanin av noe slag, men altså.. herregud, så sakte folk går. Og ikke bare går de sakte, de sperrer hele veien, og slipper meg faen ikke forbi. Sånt får meg virkelig til å se rødt, for jeg har faen ikke tid til å trippe oppi ræva til de apatiske sneglene som åler seg frem foran meg. Jeg må forbi, og helst må jeg gå først av alle for å unngå stressmomentet. Heldigvis er jeg en relativt liten person, så jeg sniker meg som regel forbi, men om jeg ikke klarer det, så.. blir jeg såpass frustrert at jeg nesten river av meg håret.

5. De som stirrer. Så sitter jeg på bussen da, og det eneste ledige setet er vendt rett i trynet på en søt, eldre dame. Hun ser på meg, og det er greit nok, jeg ser tilbake. Helt til det blir kleint og jeg ser ned på mobilen. Fremdeles kjenner jeg blikket hennes brenne, og når jeg skotter diskrét opp fra fanget, ser jeg at hun fremdeles stirrer. Og ikke bare stirrer hun, hun smiler søtt med knallrød leppestiftlepper også. Og jeg bare.. heh. Stirrer litt tilbake med et spørsmålstegn i pannen, for liksom, lurer du på noe eller, gamle dame? Hun gir seg ikke. Etterhvert må jeg bare spørre om hun lurer på noe? Hun rister smilende på hodet, og.. fortsetter å stirre! Og jeg bare.. heh. This is uncomfortable. Og de som stirrer på meg når jeg trener.. ikke kult. 


STOP LOOKING AT ME, OLD LADY!

året er utsatt

Hei bloggen! Ånei.
Nå er det ett år og én dag siden jeg sist postet noe på bloggen, og ettersom facebook-statusene mine begynner å bli noe lange, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne skrive et innlegg her. Jeg ligger nemlig med influensa på femte dagen, og isolasjon og stillesitting har jeg gjort meg noe rastløs. Okei, det var en underdrivelse, og underdrivelser vil jeg ikke ha noe som helst av her på miniia.blogg.no, så jeg skal være helt hundre prosent ærlig å si at jeg nå begynner å bli så rastløs at jeg viser symptomer på mental forvirring. Så da skriver jeg.


2013 begynte med fargerike pang og håpet om det beste år noensinne. Såklart våknet jeg opp med maskara i hele ansiktet og en hodepine som ikke kunne sammenlignes med noe annet enn å bli slått i trynet med en elektrisk spade, men det var å forvente. Nyttårsforsettene hang innrammet i gull over sengen, og jeg rakk å være dritflink i nøyaktig 36 timer, før jeg måtte se meg overvunnet av det som kun kan være en influensa fra det innerste helvete.

Av den grunn postet jeg en status hvor jeg forklarte at jeg nektet å la dette være starten på mitt nye og fantastiske år, og at jeg derfor ønsket å trekke tilbake alle nyttårsønsker, for å heller gi dem tilbake uken etterpå. Denne posten slettet jeg etterhvert, fordi jeg følte meg så teit som klagde på facebook. But this is my blog, and I can cry if I want to (cry if I want to, cry if I want to), så her er det helt ok.
Jeg står fremdeles ved avgjørelsen om at 2013 er utsatt inntill jeg er frisk nok til å være awesome.

Dette er influensa - dag 5, og min store fysiske prestasjon har vært å vaske håret med både shampoo og balsam. Egentlig skulle jeg kure det også, men der måtte jeg se slaget tapt, da armene rett og slett ikke orket å trosse tyngdekraften lenger. 

 

Ellers har tilbringt uke 53 og 54 av 2012 (oh yes, I said it), slik:





Og jeg har vært skikkelig klønete. Først veltet jeg i min feberrus dobørsten slik at alt det ekle dobørstevannet fløt utover hele badegulvet. Heldigvis vasket min kjære romkamerat opp for meg, da jeg såvidt klarte å stå, men det skulle egentlig bare mangle, ettersom han er den som overførte dette helvete av en influensa til meg. Jævla tyfus mary. Uansett, neste uhell var da jeg skulle tørke opp stearin fra gulvet, og klarte å dunke hodet mitt i vinduet som sto på vidt gap over meg. Deretter mistet jeg min nesten nye macbook i gulvet slik at den fikk bulk og skjermen ikke vil lukke seg helt lenger. 

Jeg kunne først tenkt at 2013 betyr ulykke, og at det er derfor jeg har vært så uheldig, men 2013 er ikke begynt enda, så jeg skylder på influensaen i stedet. For om dette er hvordan 2013 blir, så vet ikke jeg helt om jeg ønsker å delta.

Uansett, til neste uke må jeg da være frisk, så da skal alle nyttårsønskene returneres. 

 

Project "Making Life More Colorful"

De sier du er din egen lykkes smed, og at jeg er den som kan velge hvordan livet mitt skal være. Lenge har jeg ønsket meg en mer spennende hverdag, eller et mer fargerikt liv, om du vil. Man kan jo ikke sitte å vente på at livet skal bli det du ønsker, for ingenting blir til uten handling. Så da har jeg tatt saken i egne hender, og gjør mitt første forsøk på et mer fargerikt liv. Og ja, jeg tar det bokstavelig. 

Hypotens: Hvis jeg farger meg selv vil jeg få et mer fargerikt liv. 



Konklusjon: Livet mitt er ikke mer fargerikt, jeg er nesten tom for neglelakk, og badet er jævla rotete.

Forsøk 1 - FAILED.

 

julehandel er ikke for pyser

Julen er en fredens tid med blinkende lys over glitrende snø. Med overpyntede grantrær, og de jevnlige husvegger som er voldtatt av blålys og alskens bling-bling. Julen er kjærlighet for din neste, og salige toner fra radioen. Det er gløgg, og peiskos, og pepperkakebaking og sjokoladekalendere. En tid hvor de fleste plutselig føler en tvangspreget trang til å smile og ønske forbipasserende god jul. En høytid for omsorg og varme, og sosialt samvær med de du er glad i. 

Men bak fasaden av grønne, glitrende trær (god dag), ligger mye skummelt på lur, klar for å ta over dem som lot førjulstiden gå til hodet på seg. Nei, det er ikke bare engler som daler ned i skjul på denne tiden av året. Både hjerteinfarkter, voldsskader og husbranner ser ut til å øke for hver kalenderluke som åpnes. Alle er så innstilt på å gjøre julen så fredfull og perfekt, så varm og koselig, så prektig som guds himmel som mulig, at de trosser både stokk og stein for å lykkes. Det blir nesten litt som ordtaket "fighting for peace is like fucking for virginity".

Kjøpesenterene blir forvandlet til krigssoner, og barn blir om mulig enda mer utakknemlige, masete og rett ut jævligere å ha med å gjøre enn de i utgangspunktet var. Søte bestemødre blir omgjort til kyniske hekser når de ferdes i butikkene, mannfolk ender enten opp i grøfta med bilen eller på sykehuset med brukket rygg etter å ha sklidd av taket under julepyntingen, og mødre møter det nye året litt mer pukkelrygget enn året før, fordi de konstant befinner seg bøyd over vaskebøtter, kjevler og kromkakejern. Også er det jo kategorien som såvidt husker en eneste desember etter fylt atten, fordi alt er en diffus blanding av for mye alkohol og for mange fortrengte julebordminner. Ja, julen er en herlig tid med klokkekiming, nellikappelsiner og førstegangspsykoser.



For min del synes jeg det skumleste er julegavehandling. Ikke bare er det overdrevent mange folk på butikkene til alle tidspunkter, men folk er plutselig ikke folk lenger. Det er som om juleånden gjør flertallet om til robotiske stressfreaks med skylapper og "vi-går-rett-fram-samme-hva-vi-støter-på"-innstilling. Det er seriøst farlig om man ikke ser seg for. Jeg vil til og med driste meg til å si at julehandel er en ekstremsport. De jeg frykter mest er de eldre damene. Det ser ut til at de tror de eier hele verden, og at de er umåtelig fornøyd med hvordan "du skal respektere de eldre"-replikken har florert rundt til alle små siden tidenes morgen. Det er som om de tar det for gitt at de kan snike i køen, at det er jeg som skal hive meg av fortauet og ut på motorveien for å slippe fram rulatorbilen deres, og at alle rett og slett bare skal gjøre umiddelbart rom for dem. Det verste av alt er at de ikke engang er de ordentlige gamle som oppfører seg sånn, men de bestemødrene som ikke engang er over seksti! Hele året har de jobbet for å vise for unge og spreke de er, men så blir det plutselig jul, og de er for gamle til å stå i kø, for gamle til å svinge unna møtende traffik, og for gamle til å vente på sin tur til å sjekke kvaliteten på kosesokkene på nille. 

Nei, hele julen er bare et eneste stort paradoks. Fred og salighet mæ i ræva. Jeg tror jeg skal bli en av dem som rømmer landet og feirer jul på stranden med en paraplydrink i den ene hånden og en tyrkisk massør på den andre.

å faen

For en stund tilbake blåste det veldig, og jeg kan huske jeg skrev et innlegg om en viss furu jeg var redd skulle blåse ned og knuse huset. Heldigvis gikk det bra, men nå tror jeg den forvokste barnåla er i ferd med å kapitulere. Berit puster og peser for alle penga her nede i sør, og jeg ble nettopp vitne til at den litt mindre furua bak den store skrekkfurua takket for seg rett foran øynene mine. Et øyeblikk sto den på halv tolv, lent inntil den store, og da tenkte jeg at nå var enden nær, for med trykket fra vinden i tillegg til den ekstra vekten, kunne jeg ikke annet enn å anta at begge snart ville rase gjennom taket.

I neste øyeblikk dalte den bare nedover, og la seg som et overdrevent stykke julepynt utover buskene i hagen vår. Nå som den lille furua har gått ad undas, venter jeg egentlig bare på at den store også skal miste fotfeste, for nå har den i tillegg til å miste litt av leet for vinden, også fått seg en smell da furutre junior falt inntil det på sin vei mot hagen vår.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en smule bekymret, for huset vårt er ikke akkurat veldig stødig fra før, nærmere pill råttent, og skal et furutre på hundre meter legge seg over taket, så tror jeg ikke vi kommer til å ha noe særlig ly for natten, hvis vi i det hele tatt unnslipper å bli smadret sammen med resten av huset.

Vel, vi har nå i det minste fått en mye bedre utsikt baksiden av bygdas flotte bensinstasjonen. Ingenting er som råtne dekk og gamle bensinkanner til å lyse opp i mørketiden.

 

Og til slutt, et fullstendig random bilde uten noen sammenheng til teksten, what so ever.

 

fargerikt liv

Hver bokstav har sin farge. Hvert tall også. Ukedager og måneder har sine farger, til og med noen lyder har farger og mønster. Helt fram til nå trodde jeg alle hadde det sånn, at det var helt normalt. For meg er det jo den mest normale ting i verden at torsdag er grønn, og fredag er rød. At navnet mitt er rødt, mens søsteren min sitt er grønt. At tallet 5 er blått, at bokstaven S er gul. Lista er like lang som alfabetet, tallsystemet og årets dager og måneder. Når det ringer på døra, ser jeg to hvite rundinger som danser i takt med ringeklokken. Når mobilen min piper, ser jeg en gylden farge som sirkler seg oppover. 

Jeg har aldri tenkt at det var noe spesielt. Selvom jeg synes det var litt merkelig at folk så rart på meg da jeg fortalte som den mest åpenbare tingen i verden at onsdag er gul. Det har jo vært sånn siden jeg var liten, fargene er konsekvente, alltid har A vært rød og J vært sølv. Så så jeg på "I Kveld Med Ylvis", hvor de fikk besøk av Maria Mena. Og da fortalte hun at hun hadde synestesi, noe som betydde at hun så ting i farger. Og jeg bare "hæ, gjør ikke alle det?", og de rundt meg bekreftet at det gjorde de ikke. Så da fikk jeg meg et lite sjokk, da. Det er litt spesielt og egentlig jævla fascinerende at noen har det sånn, mens flesteparten ikke har det. 

Det kan kanskje forklare hvorfor jeg alltid har vært så flink til å huske tall. Sangtekster og replikker setter seg også veldig fort. Ja, jeg har vel i det hele tatt veldig god hukommelse, for uten at det har vært meg bevisst, så forbinder jeg det meste med farger, og det er jo lettere å huske ting når man kan forbinde det med noe.




Mamma fortalte at da jeg var 5, kunne jeg plutselig lese og skrive. Altså, mine foreldre har som de fleste gått igjennom alfabetet og tallrekka med meg da jeg var liten, men jeg lærte å sette dette sammen helt av meg selv. Og jeg har egentlig aldri forstått hvordan det går ann, men nå som jeg vet at dette med farger ikke er så normalt som jeg trodde, så faller bitene litt på plass. 

Jeg er rett og slett bare litt satt ut. Her har jeg gått hele livet og oppfattet ting på en helt annen måte enn de aller fleste rundt meg. Det er bare så utrolig fascinerende hvordan hjernen er skrudd sammen. Tydeligvis er min litt feilkoblet i følge wikipedia, men videre informasjon forteller at synestesi blir sett på som en 7. sans, eller noe sånn. 

Men nok om meg og mitt feilkoblete hode, her er ukens favorittlåt!

psst

Elsker, elsker, elsker denne sangen!

..og denne.

 

fall is my favorite season



Jeg synes høsten er så fin! 



ears in love

James Morrison er endelig ute med et nytt album og svikter ikke. Han har en av de fineste stemmene jeg vet om, musikken hans gjør meg helt mo i knærne for den er så nydelig.

Up (feat. Jesse J). Fullstendig hodestups forelsket i denne sangen. 

 

Say Something Now

 

Slave To The Music 

Genial mann. 

listen to this

Gotye er en slags særing med mye rart, men fy faen, når han treffer, så treffer han hardt! Har lyttet litt på ham tidligere. Låta "Heart's a mess" er fantastisk, så selvom den ikke er en del av det nye albumet, så må jeg nevne den også. Den er litt treig i begynnelsen, men når refrenget kjører andre runde er hvertfall jeg solgt.

Men tilbake til the new stuff! 

Somebody that I used to know går på repeat, og jeg gruer meg til den dagen jeg blir lei av den, for den er rett og slett fantastisk.

Eyes Wide Open 

Musikk litt utenom det vanlige, akkurat som jeg liker det! 

music is the love of my life

 

Har funnet så utrolig mye fin musikk for tiden, er helt forelsket i spillelista mi! Jeg får den beste opplevelsen av musikk når jeg har den på ørene mens jeg går tur, så nå er det nesten så jeg går meg ihjel bare for å virkelig kunne nyte alle de herlige låtene jeg har kommet over. 

Og jeg er en sånn person som er veldig ivrig på å dele ting jeg liker med andre, i håp om at de vil finne like mye glede i det som jeg. Så derfor vil jeg rett og slett bare tipse dere om hva som tømmer iphonen min for strøm om dagene.


Gavin DeGraw har kommet med det nye albumet "Sweeter", og jeg elsker så og si alle sangene på det. Det er ikke den typiske gråtesørpa jeg vanligvis liker, men det er ikke hæla-i-taket-party-faktor heller. Det er rett og slett bare skikkelig god musikk. Fine tekster, gjennomførte, varierte låter. Ikke som alt det masseproduserte crappet som vanligvis regjerer de stakkars listene. Favorittene ser dere under.

Soldier

Candy & Run Everytime. 

Hadde egentlig tenkt å legge ut disse sangene også, men av en eller annen grunn finnes det bare smurfe eller cover-versjoner på youtube, så ja. Droppa det.


Tenker jeg skriver de neste anbefalingene i separerte innlegg. Vil jo ikke risikere at de få som faktisk er innom denne bloggen skal skumme igjennom førti sanger på et par minutt. Ofte må man høre på sangene fra begynnelse til start. Bli ordentlig kjent med sangene. For det er ikke sjelden jeg har sletta låter fra spillelista mi, for så å måtte laste dem ned igjen fordi de faktisk er grisefine. 

 

facebook nation

Livet er ikke som det en gang var. Å trykke uanmeldt på ei ringeklokke synes å være et uvirkelig fenomen som få kan erindre. Lekeplassene er som gudsforlatte spøkelsesbyer, og hustelefon er det nesten ingen som har lenger.  Verden blir feitere og feitere, men er likevel mer besatt av diett og helse enn noensinne. Folk kutter ut mat menneskene har levd på i årtusenerer, alt fra frukt til brød, fordi de tror det er dette som gjør oss overvektige. Media har mer makt enn kongen selv, og styrer landet som om vi alle skulle vært karakterer fra sims 3. Om hundre år kommer sikkert historielærerne til å refere denne epoken som internett-alderen, eller facebook-romantikken, og alle elevene kommer til å le av hvor hjernevaskete hele nasjonen var i "den tiden". 

Facebook er ikke lenger bare et sted hvor man deler bilder, tanker og venner, det er nærmest blitt det viktigste i manges liv, og det første man tenker på når man har en tanke. Folk har såvidt privatliv lenger, alt skal postes på facebook. Når man mot formodning løsriver seg fra skjermen og fysisk møter andre mennesker, har man ikke lenger noe å prate om. Annet enn kanskje et par diskusjoner over noe de leste på facebook. Jeg er helt for facebook, jeg synes det er en fantastisk måte å holde kontakt med venner, og å dele bilder fra livet ditt, men jeg må si at enkelte har tatt den litt lenger enn nødvendig. Jeg mener, hva du hadde til middag i går, hvor flink du er til å trene, eller hvor fyllesyk du er i dag, er informasjon jeg lett kunne klart meg uten. Facebook er jo egentlig bare et sted hvor man a) skryter, b) klager, eller c) stalker folk som er bedre enn deg. Eventuelt informerer om ting som er like interessante som neglen på tåa mi. 

Det er så synd, bare. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne lukke igjen macen å leve som vi er ment til: ved å bruke de lemmene vi er utstyrt med og la huden kjenne på frisk luft. "Ja, er det ikke bare å gjøre det da?", tenker sikkert du. Men faen, er dere klar over hvor trassig det er å gå ute helt alene, uten en sjel å konversere med? Og om jeg boikotter facebook, så vil jeg bli mer ensom enn jeg i utgangspunktet er. Nå har jeg i det minste facebookvenner å snakke overfladisk med, men om jeg sletter meg derfra, så vil jeg bli en totalt outsider. Kunne like gjerne flyttet opp i fjellet å konvertert til eremitt. Og det er her jeg mener det har gått for langt, for det burde jo ikke være sånn at du må ha facebook for å føle deg som en del av samfunnet. Facebook har gått fra å være en spennende nettside, til nærmest å en være tvangspreget besettelse du bare "må" sjekke hvert tiende minutt. 

Konklusjon: Vi er feite fordi vi ikke beveger oss, lekeplasser blir forsømt og vi sitter alle altfor komfortabelt i internettens klør.

reflekterte jeg

Jeg vil bare starte innlegget med å nevne at jeg er fullstendig klar over at jeg ofte framstår som en idiot av dimensjoner på denne bloggen. Dere skjønner nemlig det, at av og til får jeg snakkeraptuser. Eller skriveraptuser, om du vil. Symptomene er kløing i fingrene, flakkende blikk og ristende bein. Og et plutselig innfall av faenskap. Uansett, når jeg får disse raptusene, så blir jeg jo åpenbart gira på å skrive. Formuleringene ligger løst på toppen av panna, og jeg trenger rett og slett å skrive bare for å skrive. 

Og det er her idiotien kommer inn i bildet, for selvom skrivebehovet melder seg, så er det egentlig sjeldent jeg har noe på hjertet. Og da må jegjo bare plukke ut små tråder, og lage eviglange innlegg om dem. Som for eksempel dette med banning. Innlegget ble basert på kun dette: "hm, jeg tror jeg banner litt for mye", og "fy faen, det er stygt med kristenbanning". Og av disse to funderingene, har jeg altså bakt inn en hel salme om emnet. Egentlig bare for å skrive, formulere, ja, god knows what im doing i det hele tatt. Og det er av sånne grunner jeg får kommentarer som at jeg er rar, korttenkt og.. vet ikke hva annet, for jeg får egentlig veldig sjeldent kommentarer. Særlig i forhold til hvor mange som faktisk er innpå bloggen min. Det er seriøst bare 1% av leserne som legger igjen kommentar. Haha. Uansett, det jeg skriver kan gjerne taes med en klype salt. Jeg mener aldri å fornærme noen, hele hensikten med bloggen var jo bare å kunne fornærme meg selv i all offentlighet. Eller gjøre narr av, da. 

Jeg vet jeg er litt rar, men det er helt ok! Uansett så har alle sine egne definisjoner på begrepet "rar". F.eks, om jeg slenger en kommentar, så kan gjerne et menneske himle med øynene og riste på hodet, mens en annen person kan hive henda i været mens han hyler "high five" i vill begeistring. Mens det kanskje er et tredje vesen som rett og slett ikke la merke til kommentaren fordi den i hans øyne var helt ubetydelig. Det jeg mener er at alle tenker forskjellig. Alle har sine egne definisjoner på forskjellige begreper. 

Merker faktisk jeg blir litt mer bitter enn vanlig akkurat nå, for når jeg tenker meg om, så er det verste som finnes folk som forteller deg hva du er. "Du er så rar". "Du er ikke noe flink til å vaske gulvet". "Du spiser jævlig mye". Jeg mener, hva faen vet vel dere? Nada! Er jeg rar? DU ER RAR. Og sånn kan diskusjonen gå i evigheter, fordi alle har sine egne oppfatninger av alt som finnes. Du kan selvfølgelig mene hva du vil til du blir blå i trynet, men det blir feil å skulle fortelle et menneske hva han er og ikke er. Og jeg tror man må akseptere det med en gang, og heller bare la være å sette merkelapper på andre, for lets face it, vi har ikke peiling. Vi kan bare vite hva vi selv er, og såvidt det. Det er det eneste vi kan vite! For det du kan mene er mye, kan andre mene er lite, og derfor blir det helt feil å fortelle andre hva de er. Nå mener jeg ikke at vi skal holde kjeft om andre sånn hele tiden, komplimenter er jo alltid fint å få. Positive ting blir selvfølgelig også tolket på forskjellige måter, men å høre noen mene noe positivt er hvertfall for meg veldig fint. For selvom jeg ikke er enig, så er det hyggelig at det hvertfall finnes én person på denne jord som kanskje synes jeg er søt. Men negative ting kan man holde for seg selv, for jeg trenger ikke vite at noen synes noe dumt om meg. Jeg trenger ikke at noen sier det høyt, for jeg skal love dere jeg har tenkt tanken selv lenge før dere uansett. 


Nå mista jeg tråden igjen. Jeg er bare en babblefaen uten mål og mening, men det får så være. Jeg vet ikke hva jeg snakker om halvparten av tiden, haha.

Bildene illustrerer meg og denne bloggen i et nøtteskall:
Tatt fullstendig ut av kontekst, og kun basert på tidsfordriv og tilfeldige hendeleser.

babyshower

Ettersom Frida så og si er sprekkferdig, var det på høy tid å arrangere et lite gavedryss for den vordende tobarnsmoren. I teorien skulle babyshoweren være en hemmelighet, og vi klarte det nesten. Hadde det bare ikke vært for at hun lukta lunta da mannfolket plutselig bestemte seg for å shine huset, så hadde vi klart å overraske henne skikkelig. Min plan var jo egentlig rett og slett å bare skremme vannet ut av henne, sånn bokstavelig talt, for jeg vil at babyen skal komme nå! Det gikk ikke. Men hun ble glad da, og det er alt som betyr noe!

Vi hadde sneket oss inn i huset mens hun var borte, og gjort i stand med blå lys, ballonger, mine berømte cupcakes, gaver og selvfølgelig pepsi max. Vi hadde også litt leker, blandt annet hvor vi skulle gjette hvor stor hun var rundt magen, og en der vi skulle henge opp mest mulig tøy på ett minutt, mens vi pratet i telefonen og holdt en baby. Også fikk fridagradiva testet smaksløkene sine, da vi la forskjellig type babymat i bleier, og bandt skjerfet mitt over hodet hennes. Dessverre likte visst ikke Frida babymat, så egentlig fikk hun vel bare testet luktesansen, og den imponerte hun med! 3 av 4 riktige. Hun faila veldig på siste, trodde mors lapskaus var lasagne, liksom.

Nå venter jeg bare på at hun skal ruge ferdig så jeg får møtt lillebror.
Og så jeg får lurt henne med på skikkelig grøftekantfyll, for nå er det altfor lenge siden. 

Jada, jeg vet, jeg eier ikke skrupler. 
..men hvem trenger vel skrupler når man er så snill som jeg?
:-) 





bannebabbel

Når jeg tenker meg om så banner jeg litt mye. Okei da, jævlig mye. Det er kommet til det punktet hvor jeg rett og slett ikke enser det engang. Det tar meg null kalorier å slenge inn 3 banneord i en setning, mens jeg derimot bruker ufattelig mye energi på å prøve å utelegge banningen fra vokabularet mitt. Og da må jeg jo spørre meg selv.. eier jeg ikke ordforråd? Er det dét som er problemet? Eller er jeg bare en fordømt sjel av et bannskap? 

Men så ser jeg jo at jeg alltid vinner i scrabble. Seriøst, jeg vinner alltid. Jeg har tapt én gang, og det var mot scrabble-applikasjonen på iphonen, og den er på engelsk, og på den vanskeligste graden, og jeg mener det at når dette utstyret slenger ut med ord som "eh", "ay", "st" og "quail", så sier det seg selv at den jukser. Eventuelt at den bruker ord som ingen mann noensinne har hørt. Hvertfall ingen nordmenn. Eller.. mindretallet da, ja samme faen det vel, det er jo ikke poenget. Poenget er at jeg, som er selvutnevnt scrabble-champion, og i tillegg en jævel av en råtass på donald-kryss, (seriøst, jeg nailer det kryssordet på fem minutt, liksom), kan vel neppe ha så lite glosekunnskap at dét må være grunnen til bannskapet mitt? 

Så da vil jeg ha meg frabedt kommentarer som insinuerer at jeg bare banner fordi jeg ikke har noe annet å si. For jeg har en annen teori på det, nemlig. Jeg tror nemlig at grunnen til mitt noe "naughty language", er det at jeg er så damn lidenskapelig. Engasjert! Gira! Eller hyper om du vil. Må et poeng frem; ja, da slenger jeg med en jævlig. Må en asshole rakkes ned på, ja da kommer det gjerne et helvete. Slår jeg tåa i den spisse kanten av plattformen som vedovnen min står på, ja da kan du banne på å høre et realt faen runge i veggene.

Men skal jeg derimot oppsummere dagen min til noen som graver, da banner jeg ikke. For det finnes ikke noe kjedeligere enn å skulle gjenfortelle noe som er så uinteressant at man helst bare skulle stukket en gaffel i øyet, kun for å slippe å gjenoppleve den unådige kjedsomheten nok en gang. Og selvom det kanskje er spennende for andre å høre om hvordan det var på hotel cæsar settet eller hvordan konserten i helga gikk, så er det ikke spennende å fortelle om det, for jeg har jo allerede gjort det. Repetisjon er kjedelig. Jævelig kjedelig. Se der, der kom et lite banneord, kun for å få fram poenget ordentlig. Forresten så er det ikke alltid kjedelig å fortelle om ting, altså. Bare for det meste, ettersom livet mitt for det meste er overraskende lite spennende.

Men så er det dem som synes banning er stygt og syndig, og som helt genuint tror at jeg kommer til helvete ved å nevne plassen randomly i en setning. Også måper de ned til haka, før de tegner korset i lufta med hendene, og spør meg hvorfor jeg må bruke så stygge ord. Også ser jeg ned i bakken, mens de forteller videre om køyesenga de sov i på sommerleiren de var på, mens de lidenskapelig plotter inn litt snillbanning som "bolle", "fiskebolle" og den litt freidigere "himalaya din fiskebollegaffel". Og det er ok, jeg prøver å respektere dem som hater banning så hardt at de tror de er forevig dømt bare ved å vitne mine lidenskapelige fraser. Jeg holder meg så godt jeg kan i skinnet, og prater så sakte jeg bare kan for å prøve å formulere meg uten å høres ut som et stakkato esel. For det blir litt sånn når jeg ikke får banne, det føles veldig unaturlig.

Men siden jeg gjør dette, må da vel de overstadig gladkristne respektere mine ønsker, å slutte og nevne matvarer og bestikk ut av det blå. For det er faktisk det verste jeg hører. Er du gira, så speed på da vel! Ikke lukk bort følelsene dine ved å dempe faenskapet du vet har lyst til å komme ut av trynehullet når du er skikkelig forbanna. Det går ikke ann å få ut aggresjon ved å hytte neven i været mens man roper "fiskebolle på konglegaffel", vel?! Det er sånne ting man blir gal av til slutt, vet dere. Undertrykte følelser.

Men uansett, poenget var vel egentlig ikke dette, men jeg mener bare det at om dere ikke liker banning, så slutt å prøv å banne uten banne selv. For det er faktisk like stygt, eller nei, det er styggere. For dere prøver bare å pynte på noe som ikke er noe fint i det hele tatt, og det blir falskt igjen. Det er ingen som klistrer glitter oppi doen, eller strør melis på søppeldunken. Så slutt å glitre banneord med melis, de blir bare enda kleinere!

Nok om det, for det var ikke dette jeg egentlig ville snakke om. Jeg ville egentlig snakke om hvorfor jeg banner så mye. Plutselig handlet visst innlegget om at jeg ville rettferdiggjøre banning, men det får bli et annet kapittel. Selvom jeg ikke synes banning er farlig. Banning er en naturlig måte å få utløp for sterke følelser eller meninger, og jeg kan ikke skjønne hva som er i veien med det. Selvom det jo er litt småstygt. Poenget med innlegget var vel
egentlig at jeg burde prøve å legge det av meg, eller i det minste dempe det noe når jeg taler i store forsamlinger eller er i møte med læreren, presten eller nav. Men så er det bare så vanskelig når man banner så mye at man ikke merker det selv. Og da er jeg visst tilbake på teorien min om at jeg helt sikkert banner såpass fordi jeg jo er så veldig lidenskapelig.
Eller kan det kanskje være fordi hele familien min er fra nord-norge...? Ha dæ tell helvete å tilbake igjæn i den svarteste sillskogen, din jævla hæstkuk satan. Neida, så ille er jeg jo ikke.Jeg ser jo nå at jeg faktisk ikke er så ille i det hele tatt, så never mind! 



 

 (bildeserien du nettopp vitnet er forøvrig fra en liten photoshoot i hovedstaden, hvor to vinfine fant det lurt i å prøve å dokumentere den berømte hår-i-farta-slengen. Jeg kan konkludere med at dette ikke er mulig å fange på film med sony digitalkamera og vininfektert reaksjonsevne)

litt sånn fail

Jeg er en person som er ekstremt avhengig av rutiner og vaner. Uansett hvor herlig det er med ferie, kan jeg ikke hjelpe for å lengte tilbake til hverdagen, kun fordi jeg rett og slett blir helt rotete i hodet av null struktur. Det er faktisk helt ille, jeg vet ikke hvilken dag det er, hvilken dato, såvidt hvilken måned vi er i. Klokka flyr meg hus forbi, og alt kjennes ut som et evig kaos. Også blir døgnrytmen helt på tryne. Så da jeg trodde jeg skulle på kurs i dag klokken ti, var jeg mildt sagt stresset over tanken på å komme seg opp i morges. Får jo aldri sove tidlig lenger! 



Da vekkerklokka ringte halv ni var jeg så trøtt at jeg såvidt skjønte om jeg sto eller lå, men jeg kom meg likevel opp, og kunne ikke være annet en veldig, veldig stolt av egen prestasjon. Klar som et egg for å omsider få rutiner inn i dagen, hoppet jeg i dusjen, luftet hunden, og var i alt skrekkelig i rute. Like før jeg skal sette meg i bilen får jeg en melding som sier "håper alle har hatt en fin ferie, kurset starter i morgen". Og jeg bare.. GAH.

Så sto jeg der da, som en oversminket zombie, og visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg valgte å le, faktisk. Jeg er visst positiv i dag. Det er jo mandag, ny start and all that jazz, så i dag skal bli en fin dag. Så får jeg heller bare lage mine egne rutiner fram til i morgen. 


Fullstendig random bilde, men måtte bare, for se hvor liten Lexie var! Aaw.


Og for å være enda mer positiv, med såpass lite søvn innabords, så får jeg forhåpentligvis sove tidlig i kveld, og er dermed enda mer opplagt i morgen! Hoho, positive attitude - CHECK. Men nå kjeder jeg ræva av meg, så tror jeg spiller litt scrabble mot iphonen, selvom det suger at den er på engelsk, for iphonen nailer meg hele tiden med ord jeg aldri har hørt. Men still.. staying positive! (Hvis jeg bare sier det nok, så kanskje det blir sant.)

på bøljan blå

I dag ble jeg virkelig overrasket over å se blå himmel over hodet mitt. Ettersom det er sommerferie og jeg er hvit som en albinokanin, så sjekker jeg stadig værmeldingene for å se om jeg må legge opp solariumssoling i timeplanen, eller om jeg bare kan tre på meg bikinien og legge meg på gresset. Men tydeligvis har jeg hatt mer enn nok å tenke på i går, selvom jeg holdt på å kjede meg ihjel, for jeg hadde ingen som helst forventninger om at været skulle bli sommer! Og det var en fin overraskelse. Og da passet det bra at jeg skulle på chartertur i båt i Lillesand. 

Bjørnar har sommerjobb på båten, så jeg fikk til og med gratis inngang, og det er jo ikke verst. Så fikk jeg meg altså en båttur i år også. Under blå himmel, til og med!





Det eneste som var litt kjipt var at jeg var omringet av tyske småbarnsfamilier, og pensjonerte charterturister, så jeg følte ikke jeg kunne ta av meg så altfor mye klær. Så magefargen må jeg nok jobbe litt med på egenhånd, ja! Eller på brun&blid, hvertfall. 

alt er godt med sukker på

 

 

Da Jenny fylte ett år, bakte jeg lyse cupcakes med rosa glasur. 
Tror bildene selv er bekreftelse på at de falt i smak hos bursdagsjenta.
Søtere blir det ikke! Bokstavelig talt.  











Hehehe, nomnom liksom.
Og her er solstråla i joggedressen hun fikk av meg :-) 





Gladere unge skal man lete lenge etter!
Men then again, hvem blir ikke litt vill i fletta av et tonn med sukker?


ferie i ingenmannsland

Jeg skal ikke legge skjul på at dette er en av de minst minneverdige sommerferiene i manns minne, men likevel har jeg faktisk fått et par mini-ferier til tross. En av dem var en spontant hyttetur med mamma, lillesøster og bestefar. Destinasjonen var Fyresdalen, Telemark. Planen var fisking, bading og avslapping i en koselig hytte med stor uteplass og egen strand, og selvom jeg ikke akkurat er det utpregede hyttemennesket, ble jeg med for å få en variasjon fra å stirre i stueveggen hjemme. 

Etter en kjøretur gjennom skog og myr på smale veier, som forøvrig kjentes evig lang, nærmet vi oss innkjørselen til hytta. Da vi blinket oss inn ved skiltet, møtte vi en grusbakke som jeg bare kan anta var omtrent 90 grader rett opp. Og opp gikk det, i seks kilometer. Og for hvert minutt vi putret oss oppover forsvant mer og mer dekning fra mobilen min. Vi var ikke engang halvveis før jeg kunne konkludere med at, jepp, nå er jeg screwed. Null dekning what so fucking ever. Men jeg holdt motet oppe som den optimisten jeg er, og tenkte at det sikkert ville gå bra. Dessuten er det sjeldent mobilen min avgir aktivitet uansett, så akkurat det var jo ikke det største problemet. Det kjipe var bare at jeg nå ikke hadde mulighet til å stalke facebookvennene mine. Men som sagt, jeg holdt hodet hevet mens jeg med sammenbitte tenner nynnet hardt at på Optimist av Jan Teigen. Kunne jo likevel ikke bli mer harry.

Etter det som kjentes som en treig, humpete flytur opp mot himmelen, var vi omsider fremme. Jeg hadde såvidt fått knalla en dott fra helvete ut av det venstre øret, før jeg omtrent dør av hjerteinfarkt da en eller annen firbent skapning plutselig spretter avgårde inn i den gudsforlatte skogen. Hvis du ser nøye på bildet, så ser du et dyr. Det var ikke så langt fra da jeg skvatt. Det var heller ikke dette dyret som gjorde at jeg skvatt, men det er hvertfall et bilde med et dyr på som jeg har tatt på hytteturen, så jeg følte det passet inn under beretningen fra min nær-døden opplevelse, sommeren 2011.

Uansett, hjertet overlever, og vi får øye på hytta. Det var tre hytter der, en stor, og to små. Jeg trodde først de to små var sånne skur, men det viste seg at det minste skuret var hytta vår. Jeg begynner nå fortvilet å synge høyere at "jeg er en optimist", mens jeg går mot det dere ser på bildet. 

I beskrivelsen på hytteutleierns hjemmeside, sto det antall soveplasser og hele den greia der, og det var jo greit nok. Men fy faen de må ha leid inn en dyktig fotograf for å knipse bilder av innboet, for det som så ut som to store soverom, en fin kjøkkenkrok, en sofakrok, og en spisekrok, viste seg å være et soverom med 3 senger, og et annet rom med kjøkken, sofa og spisebord kombinert i én og samme krok. Følte meg rett og slett Punk´d. For å si det sånn, så var det umulig å strekke ut armene. Og som bestefar selv sa: Bare man tok en fyrstikk ut av fyrstikkeska så var jo pinesteike den førbannade hytta rotat. Han er ikke sur altså, bare nordlending.  

Bare chillern med beina på kjøleskapet.

Uteplassen sviktet derimot ikke.

Selvom været gjorde det.. Men jeg smiler jo, da! Optimist, vettu.
OPTIMIST!

Lillesøster og Lexie smiler også, alle blir glade når jeg synger. 



Ja, nå har vi det gøy dere! Artig på tur, med støvler og sydvest.



Ettersom hytta som sagt var trangere enn forventet, måtte vi stable oss opp i høyden for å få plass. Så der oppe sov altså jeg. Men det var faktisk fint det, jeg liker å sove på hems!



Bestefar har jaktbrillene på og skuer etter sitt neste bytte. 

Hannah var bare så søt på dette bildet, derfor måtte jeg ha det også med.

Her ror jeg faktisk båt, og bestefar syntes at det var jeg flink til. Rodde for harde livet, for det lå sprellende fisk ved beina mine, og jeg ville ikke ha fiskeavføring på meg.

Lexie som er gjeterhund likte dårlig at flokken spredde seg da jeg og grændpaps for ut på bøljan blå.
Hun sto ved vannvkanten og pep frustrert helt til vi var på land igjen.


Bestefar måtte parkere båten, det var tryggest for alle.


Utsikten var ganske fin, så selvom jeg nesten besvimte av høydeskrekk, måtte det fotograferes.





Bare for å demonstrere ferieværet..

..need I say more? Var ikke særlig hyggelig å være ute på kveldstid, for å si det sånn. 
LOL 


Da jeg kom hjem dusjet jeg i en halvtime, for utedoen i skuret stinka så jævlig at jeg sverger lukta hadde svidd seg inn i huden. 




hvordan få sitte i fred på bussen

Å reise med kollektiv transport, enten det er med tog, trikk eller buss, er aldri noe jeg ser fram til. Ikke nok med at man blir gjetet inn i et altfor lite sete med busemenn og tyggis på, men man vet liksom aldri helt hva som kan ende opp like i nærheten. Jeg har unngått bussing så godt jeg kan, men de få gangene jeg likevel har måttet se meg nødt til å ta en tur, har jeg opplevd å sitte bedende i fosterstilling i skjær anger på at jeg mitt nek tok akkurat denne bussen. Enten har jeg måttet holde meg for nesa for ikke å bli kvelt av varme bølger med kroppslukt, eller så har jeg for å unngå barneskrik og telefondiskusjoner, måttet holde meg så hardt for ørene at jeg sverger jeg nærmest så oldefar oppi skyene. 

 

Man har altså ikke mye kontroll på reisens komfort når man reiser kollektivt. Jeg kan ikke velge hvem som blir mine medpassasjerer, men jeg har funnet ut at jeg til en viss grad, sålangt bussen ikke er helt full, kan klare å holde setet ved siden av meg fritt for inntrengere. Og det er flere metoder man kan ta i bruk!




 

Det første du må gjøre er å sørge for å ha med mye dilldall. Gjerne en laptopveske, en pose med diverse butikkartikler og selvfølgelig din vanlige veske, eventuelt sekk, om du er den typen. Har du attpåtil et par krykker, og en bandasjert fot, er du så og si trygg uten videre innskudd fra min side. Men er du så uheldig å reise på ferie med to fungerende bein, kan du lese videre.

 

*
Plasser dilldallet i sidesetet og på fotplassen, gjerne så det ser ut som at det blir ufattelig mye arbeid for deg å skulle rydde dette bort. Om du i tillegg sitter veldig opptatt på en eventuell laptop med ledninger og laptopbord og datamus, er det sjeldent noen gidder å spørre det mest fryktede spørsmålet du kan høre når på bussen - «Er det ledig her?». 
 
*
(Min favoritt!)
Når du ser bussen kjører inn mot neste holdeplass, legg deg godt til rette slik at beina dine dekker over sidesetet, og lat som du er i din dypeste søvn. Det skal mye til for at noen har hjerte til å vekke en sovende engel. Fortsett med dette helt til bussen har kjørt i minst et halvt minutt, så du er sikker på at alle nyankommede har satt seg.


*
Ha hvitløkssmørbrød, ost & løk potetgull og gjerne en boks tikka masala innen rekkevidde. Når noen nærmer seg setet ditt, tar du dette frem og spiser med den største lyst, gjerne mens du søler litt tikka på sidesetet. Skulle noen likevel stoppe å se spørrende på deg, ta et tygg av hvitløksbrødet og si «..men maten min får du aldri!».

*
Hell resten av tikka masalaen i en av bussens hvite søppelposer, mens du bøyer deg framover med hodet mellom beina, skvett gjerne litt vann i ansiktet. Hold posen åpen foran munnen, og sørg for å lage brekkelyder når noen går forbi. Om noen spør hvordan det går, snu deg sakte mot dem og svar «her går det ikke, her spruter det», før du snur deg brekkende mot posen igjen.

*
Ha med lommetørkle, nesespray og kleenex, gjerne også munnbind og engangshansker om du får tak i det. Når noen kommer, hoster du høyt og lenge, gjerne de tørre hostekulene som er et helvete å måtte høre på. La det se ut som at du virkelig sliter, og la gjerne spyttet sprute når du hoster. Om noen mot formodning skulle nærme seg, spør om de har antibac og cosylan. 

*
Hold telefonen til øret og snakk høylydt om hvor utrolig irritert du er på alt mellom himmel og jord, gjerne så fort du kan, og med lite pustepauser. Klarer du å gråte på kommando, sleng inn et par tårer og hulk ut hvor jævlig alt er. 






Helt til sist: 
Sørg alltid for å følge med når bussen kjører inn på stasjonen. Se ann hvem som står klar for entré. Ikke fordi du kanskje må sitte ved siden av dem, for nå har du jo verktøyene for å unngå nettopp dette, men bare i tilfelle neste passasjer skulle vise seg å være for eksempel Brad Pitt, så er det greit å ha litt tid på seg til å gjøre sidesetet ditt så innbydende som mulig. Med andre ord, ha alltid våtservietter, luktfjerner og søppelposer innen rekkevidde. Just in case, liksom.

norsk sommer er..

..harry bygdefest med bakfulle venninner.


.. saltvannspray i håret og småstein i bikinitrusa.



..å ikke finne riktig antrekk fordi temperaturen skifter annenhver time.

..å invitere jentegjengen som endelig har ferie på kaffe, selvom man ikke liker det.

 

..idylliske hytteferier hvor man ikke kan gå utendørs foruten myggburka og gummistøvler.



..selvutløser og besk rødvin på takterrasse i oslo. 




..å glemme solbriller når man trenger det mest.




..norsk sommer er sydvest og fleecejakke med bikini under, i naivt håp om sol.







Sesongavslutning med fotballjentene

video:fotballfest


lysstråle




konkurranse: EF summeranza





Jeg deltar i Ida Wulffs konkurranse om å bli med til London på EF Summeranza.
Trykk på denne linken for å lese mer, og for å se hvordan du deltar!

Hvis jeg vinner skal jeg løpe naken nedover strøget. 

Oline & Inga - Oppfølgeren

video:oline inga 2


six strings

video:guitarman

Her er et umikset lydklipp fra den første sangen vi har laget. Vi har spilt den inn i studio, så etterhvert får jeg forhåpentligvis lagt ut hele sangen :-)

 

Six Strings er navnet på rockebandet jeg er vokalist i. 
På 17. mai hadde vi vår første opptreden med et hundre prosent edru band, og det var dritgøy! Supert lydanlegg, fett lysshow og røykeffekt. Det er ikke vanskelig å få stemninga på scenen med all den oppbackinga der.  Vi framførte to av våre egne låter, en rocka og en ballade. Synes det er litt skummelt å synge tekster jeg har skrevet selv, det blir på en måte veldig nakent og sårbart, for det er jo mine helt egne ord og tanker, men det gikk faktisk veldig bra. Vi fikk til og med applaus etterpå, så jeg sier meg fornøyd med det.

Jeg har bare sunget i bandet i snart et halvt år, men allerede nå har vi faktisk en del ting å se fram til. Neste opptreden blir på ung scene på Birkeland, og deretter på Gummibåtfestivalen som holder på Fiane. Litt kult at vi kommer til å stå på samme scene som Plumbo. Ja, for de kommer dit, liksom, til gummibåtfestivalen. Så det blir kult!
For øyeblikket jobber vi med en hjemmeside, men foreløpig nøyer vi oss med facebooksiden vår. 
Trykk gjerne på linken og lik! 









Langfrædda

video:langfredda


tour birkeland

Du vakre Birkeland vår heimegrend også et eller annet mer som jeg ikke husker. Slik lyder bygdas egen nasjonalsang. Videre refererer låta til både sommersol og smil, og noe med at bygda hviler og alskens annet patriotisk crap. Selvom sangen er så flott og fin, så viser den likevel ikke nok av borkisenes kjære hjembygd. Selv er jeg tilflyttet, og derfor føler jeg at jeg med et objektivt syn på saken kan vise dere noe av det bygda har å by på. For det er ikke lite, nemlig. Til og bare være et stort jorde med asfalt på, mener jeg. 

Så alle kjente og ukjente, eller om jeg skal være realistisk, dere to-tre som jevnlig klikker innom denne forsømte bloggen, her får dere en guidet tour gjennom "striba" eller "strøget", som de kaller det. Eller sentrum, som jeg liker å si, da. Let's go!

DETTE BILDET HAR IKKE SÅ MYE Å SI MED TOUREN, MEN JEG VILLE BARE HA DET MED, FORDI JEG HÅPER AT DET EN GANG VIL BLI LAGET EN SLIK SKULPTUR AV MEG SOM KAN STÅ MIDT I SENTRUM.

Touren starter ved en av miljøgatas (jadda, vi har fucking miljøgate up in this house) mange lyktestolper.
Bak meg ser du såvidt Tobias Jorde, og den nye scenen som allerede har blitt benyttet både Venke Knutson, Team Venke og Lindesnes Trekkspillklubb. Og mange fler som dere ikke kan navnet på.




Bare i tilfelle ordføreren leser denne bloggen, så vil jeg påminne om skulptur-ideen min.



Birkeland er godt kjent for bussene sine.
BIRKELAND BUSSER.



Å se så fin, ja du er en fin buss, du. Det er bussen sin, det!
..moving on!


Middels stor stein? Birkeland gotz it!




Ja, vi har bakeri her også!
Selvom jeg må innrømme at jeg stadig glemmer at det er der.. 



Bygdas bibliotek i spretten funkisstil!


Grunnet manglende arbeidskraft, er multitasking ikke ukjent for bygda.
Her ser dere blomsterbutikken som også utøver medisinutsalg. 

 

Tørst? Birkeland har brus..



..og bilverksted! 
TOMMEL OPP





Rød Pellepolitibil? Birkeland har det!

Trodde jeg fant en snarvei, men det viste seg å bare være en halv-skamfert hekk.
Ikke la deg lure.


Satt fast der, liksom. Men smiler likevel, da! En tourguide må holde seg positiv, selvom hun har granbar i flæsa.



Her har vi første pause utenfor banken. Den ble forresten ranet her forleden, av et (eller var det to?) mannfolk på gul motorsykkel. Man skulle tro en gul motorsykkel var lett å finne igjen, men akk, nei. Et sted i verden går en raner og hans sykkel hånd i hånd og gliser mens de teller titusen skattefrie kroner. Bastards. 



Banklogoen. Grønn for å matche miljøgata.

 

ops, feil bilde

Der ja! Her poserer jeg i banken sin hage. Jadda, banken har hage. Miljøgata vettu. Må jo holde stilen.



Et skilt.



Et hårstudio! Her klipper jeg meg to ganger i året. Ikke fordi jeg klipper meg noen andre steder, men fordi jeg faktisk bare klipper meg to ganger i året. Ha'kke tid til å gå til frisør, vettu. 



Her er starten på Lillesandsveien, og slutten på striba slash strøget.
Eller sentrum, som jeg liker å kalle det.



Birkeland er ei fredelig bygd, og barn oppfordres til å leke i gatene.
Altfor lite barnehageplasser uansett..



Veivesenet preger store deler av Birkeland med sine o'så dekorative, men akk så forsømte skilter.



Og bare for å illustrere at vi faktisk har skilt, så får dere se enda et. 
Prøve å gjøre opp for tidligere ignorans.
(Går det ann å si på norsk, egentlig? Ignorance, liksom.)
Showing the sign some luv.



Og snipp, snapp, snute, så var touren ute. Må bare legge til at det finnes mer på Birkeland, og at det du nettopp så egentlig bare var touren fra puben og hjem. Det er minst fire butikker til den andre veien, liksom!







Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Januar 2013
hits